Vil du leve av å skrive?

Hva skal til for at du kan reise til Paris, New York eller Beijing og si at du er “på jobb”?

For det første at du selger noe som du ikke må drasse med deg eller shippe verden rundt, som klær, kokosnøtter, boblebad eller kameler.

La oss si at du selger noe mye lettere enn som så, for eksempel:

• BREVARK. Hmm, nei, de må fortsatt produseres, og i bunker blir de jo tunge.

• FJÆR. Tja, de kommer jo fra fugler, det innebærer sikkert noe barbarisk, altså må de kanskje produseres syntetisk.. dette blir komplisert.

• TANNPIRKERE. Ja, kanskje det.. men uff, så kjedelig da.

Ok, la oss si at du selger ORD. Ord er både lette å få tak i, foredle og omsette. Så lenge de holder god kvalitet, selvsagt.

Selger du ord, så kan du faktisk jobbe fra hvor som helst i verden, når som helst på døgnet. Du kan til og med ikke jobbe, og likevel få en så god idé at du plutselig jobber likevel.

Du er ikke avhengig av om fabrikken har sydd ferdig klærne dine, om kokosnøtthøsten er bra i år, om boblebadet funker når det endelig kommer frem eller om kamelene har fått nok oppmerksomhet, så de ikke blir gretne og umulige når de skal skifte eier (kameler er nemlig veldig vanskelige å gjøre til lags – skikkelig high maintenance, det har jeg lest. Litt som mennesker).

Du er bare avhengig av… deg selv! Hvor mange ord du kan komme opp med, i hvilken kombinasjon. Og en laptop som funker, rett skal være rett.

Selger du ord, er verden din lekeplass. Du kan i prinsippet reise hvor som helst, gjøre hva som helst og snakke med hvem som helst, og det skal godt gjøres at ikke et eller annet nyttig kommer ut av det, om det så først kommer snikende når du pusser tennene kvelden etter.

Men: Du trenger slett ikke skrive om London eller NY for å reise dit. Du behøver ikke lage reisesaker for å reise og skrive. Det er det som er så genialt med ord! Du kan skrive om akkurat det du ville skrevet om hjemme, men gjøre det fra en park i Paris. Like mye jobb, like mye penger, men i andre omgivelser.

Du må selvsagt gjerne sitte inne på samme flekk dag ut og inn med ordene dine og koke dem ihop på ulike vis. Gjør for all del det om det er det som gjør deg lykkelig.

Men er du som meg, så synes du kanskje at ord fort blir mer interessante om de bærer med seg noe mer. Kall det en smak. En eim. En følelse. En dur. Av verden.

Om du så bare reiser til svenskegrensa eller tar trikken fra Jernbanetorget til Sinsen, setter deg på en lokal kafé eller går fra ytterdøra di til gravlunden i nærheten (ok, gå til Rimi på hjørnet da, hvis du ikke orker mer), så har ordene dine fått en smak av et eller annet.

Plutselig har du kanskje kimen til en idé, en historie, en artikkel – eller en bok! Og tenk deg, det var faktisk trikkesetet som var kontoret ditt denne dagen. Eller kafébordet eller dine egne sko, hvis du bare gikk til gravlunden eller til Rimi.

Hvor fantastisk er ikke det? Så fantastisk at det bare er å takke gud for at ordet finnes. Og det med rette. For hva er de aller første ordene som står i Bibelen (jepp, jeg er fra Sørlandet)? “I begynnelsen var Ordet.” Nemlig.

Lyst til å skrive frilansartikler? Ta vårt gratiskurs her:

Gratis introkurs